LANGHUS: Vibeke tar imot hjemme på Langhus, og beklager at de fleste bildene befinner seg helt andre steder enn her. Helst maler hun på Larkollen, hvor familien har feriested, og hvor hun finner inspirasjon i flo og fjære, farger, lys og horisonter.

– Dessuten er jeg så heldig å ha maleriene mine utstilt i sykehjemmene på Greverud og Høyås, forteller hun.

Les også: Heidi får uventet drahjelp i kampen mot sykdommen: – At Vibeke vil gjøre dette for lille meg er helt fantastisk

Beæret

Fra og med 13. juni, er det imidlertid bibliotekgalleriet i Kolben som er stedet for Vibekes kunst. Den kvelden inviterer hun til åpning av sin egen utstilling, akkompagnert av sang ved Mariana Ribaut.

– Utstillinger er veldig stas. Jeg føler meg beæret når folk vil ha ett av mine bilder på veggen, smiler hun en smule beskjedent.

Drivkraften er først og fremst at malingen gir ro, harmoni og balanse. Hun oppdaget det meditative ved å la seg oppsluke av farger og former da hun trengte det som mest. Vi skal ti år tilbake i tid.

– Jeg møtte veggen. Hadde vært tøff altfor lenge, og strukket strikken altfor langt. Var totalt tappet for energi, forteller hun.


På vent

I mange år forut for dette, hadde hun satt seg selv på vent. For 22 år siden ble hun og mannen, Thomas, foreldre for andre gang. Det var et sjokk å forstå at datteren var sterkt handikappet. De krevende årene som fulgte gikk med til å ta seg av Celine, og samtidig gi fire år eldre Patrik det han trengte. Da de endelig skulle få en frihelg, gikk hun ned for telling.

– Jeg så det nok komme, men hadde ikke mulighet til å hindre det. Hadde det vært en jobb som slet meg ut, kunne jeg tatt fri. Man kan ikke ta fri fra barnet sitt, understreker hun.

Med god hjelp fra familien, kom Vibeke seg ut av sengeliggende tilstand, men var fortsatt tom for energi. Hun, hvis varemerke er smilet og ståpåviljen, måtte lete etter gleden.

– Jeg leste selvhjelpsbøker i hopetall og fikk også profesjonell hjelp til å lande i meg selv. Det førte meg på veier jeg ikke hadde tenkt på før. Min erfaring er at når kroppen er full av stress, er pust og meditasjon den beste medisin.


Fant gleden

På jakt etter gleden, meldte Vibeke seg på et malekurs i Ski. Der startet reisen for den utstillingsklare kunstneren.

– Jeg opplevde hvordan tankene og bekymringene bare slapp mens jeg kun var opptatt av fargene på lerretet. Sånn fortsatte jeg å male i det små, inntil den bursdagen da Thomas hadde kjøpt masse maling og store lerret til meg. Med det sa han: «Jeg har troa på deg». Med mange lerret tilgjengelig slapp tankene taket, og kunsten fikk forme seg friere, sier hun, ledsaget av sitt varemerke av det bredeste smil.

Malingen ga inspirasjon til virkelig å se de små gledene. Når familien er på tur, må de ofte vente på henne. Hun skal bare ta nærbilde av en gammel trebenk, barken på et tre eller en røff mursteinsvegg. Fotografiene blir inspirasjon til nye malerier.

– Jeg har fått en barnslig utforskerglede, og jeg vil leke meg med malingen. Prøver ut mange ulike teknikker og ønsker ikke å begrense meg til en malingsform. I Kolben vil jeg vise variasjonen, ivrer Vibeke og beskriver hvordan en dag kan fortone seg:

Hun kan våkne med en idé og starte med å kaste maling på lerretet. Å få til nye teknikker gir stor mestringsfølelse. Ikke sjelden er alle kjøkkenstolene okkupert av arbeider som står til tørk. Ute på plenen kan hun finne på å kline med maling, så gresset blir i alle regnbuens farger.

– Jeg har en veldig tålmodig familie, fastslår hun takknemlig.


Her og nå

Fortsatt er hun ikke i form til å stå i en vanlig jobb. Livets slitasje krever at hun tar pauser i hverdagen. Celine vil også trenge deres omsorg livet ut.

– Med malingen har jeg skapt meg selv en mulighet til likevel å være aktiv og ha et sosialt fellesskap, sier hun.

Den tidligere butikk- og kontormedarbeideren er slett ikke sikker på at hun hadde funnet den kreative veien hvis ikke livet tok den vendingen det gjorde for 22 år siden. Fra da av ble ingen ting A4.

– Det viktigste Celine har lært meg er å leve i øyeblikket. Man kan ikke vite hva som skjer i fremtiden, så det er ingen vits i å planlegge langt frem. Det gjelder å holde fast ved lyspunktene, oppsummerer Vibeke Berntsen.

Ett av lyspunktene for tobarnsmoren og kunstneren blir utstillingen i Kolben fra 13. til 29. juni.