Gå til sidens hovedinnhold

Ytringsfrihet – hvor går grensen?

«Det er ikke over. Ring sykehuset. Gud signe Kongen»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

23. juli 2011 tikket denne meldingen inn på mobilen til tidligere AUF-leder Eskil Pedersen.

Han har i flere år mottatt svært hatefulle meldinger om at han ikke fortjente å overleve angrepet på Utøya. Pedersen har i tillegg mottatt meldinger med ærekrenkelser knyttet til sin legning. Dette er noe mange mener er innenfor det en skal tolerere som ytringsfrihet. Hvordan kan det ha seg at noen skal måtte tolerere å bli behandlet slik uten at det får konsekvenser for avsender?

Fritt Ords skrivekonkurranse

Fritt Ord-konkurransen for videregående skole er en årlig konkurranse der elever utformer bidrag om ytringsfrihet og demokrati. Temaet for året 2020/21 er 22. juli.

Dette er en av finaletekstene skrevet av elever ved Roald Amundsen videregående skole.

Retten til å ytre oss om det vi mener og ønsker å si noe om er en av våre største friheter. Dersom det er en sak du brenner for, enten det er om det skal bores etter olje i Lofoten og Vesterålen, eller om hvordan innvandringspolitikken i landet styres, har du rett til å gi uttrykk for det du mener. Ytringsfriheten er et essensielt fundament i det moderne demokratiet, men hvor går egentlig grensen? Hva og hvor mye skal vi tolerere?

Etter norsk lov har vi en vidstrakt, men ikke absolutt ytringsfrihet. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, som forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn (Bangstad, S. & Strand, V. B., 2018). Dessverre er det ikke alltid disse forbudene overholdes.

22. juli 2011 var dagen ingen så komme, og en dag som har satt varige spor. Terrorangrepene i Oslo og på Utøya kom som et sjokk for oss alle, unntatt én. Anders Behring Breivik. Mannen som planla og gjennomførte det verste angrepet i norsk historie siden andre verdenskrig. Et terrorangrep som førte til at 77 mennesker mistet livet. Mange ble hardt skadet og ettervirkningene for de berørte og overlevende er store. Mange sliter med store psykiske belastninger og sitter igjen med vonde minner som er brent inn.

Av grunner jeg ikke kan forstå er det mange som i ettertid har støttet Breiviks handlinger. Mange overlevende fra Utøya har i ettertid måttet leve med drapstrusler og hatefulle utsagn, i tillegg til store psykiske påkjenninger. I en artikkel fra Aftenposten fra 2018 fortelles det om grusomme og hatske meldingene flere av de overlevende har mottatt i årene etter terrorangrepet (Aarnes & Veiåker Johansen). Disse meldingene er gode eksempler på at lovfestede begrensningene i ytringsfriheten ikke alltid overholdes og respekteres. Det er kun et begrenset antall personer som siden 1970 er blitt dømt for overtredelser av ytringsfriheten her i landet, og dette kommer av ulike årsaker (Bangstad, S. & Strand, V. B., 2018). For det første har man i stor grad klart å balansere mellom hensynet til ytringsfriheten og til individers rett til beskyttelse mot rasistiske og diskriminerende ytringer. For det andre viser det seg at slike henvendelser og saker har lav prioritet hos politiet. Så mange som 9 av 10 anmeldelser for overtredelse av §185 om hatefulle ytringer, henlegges av norsk politi (Bangstad, S. & Strand, V. B., 2018). Dette er oppsiktsvekkende tall. Har vi blitt immune og for tolerante overfor hatefulle og diskriminerende ytringer?

For oss på utsiden kan det være lett å tenke tanker som «Det er da ikke så farlig», «Bare ikke bry deg om det» eller «Du må bare heve deg over dem», men hvordan vet vi som ikke selv har opplevd dette hvordan det føles å motta slike vonde meldinger.

«Håper og se deg liggans under Utøya til neste år:) Din feige jævel. Synd ikke Breivk tok livet ditt, ellers gjorde han en helt grei jobb.»

(Anonym sms sendt til Eskil Pedersen)

«Forbanna soper ... gå og heng deg selv, for vår skyld. det vil si, det norske folk.»

(Anonym sms sendt til Eskil Pedersen)

Dette er to av de mange meldingene tidligere AUF leder Eskil Pedersen mottok etter terrorangrepene den 22. juli. Pedersen mottok hets fordi han som leder tidlig forlot øya med AUF-båten MS Thorbjørn, og han mottok ytterligere hat på grunn av hans homofile legning. «Strømmen av hets og trusler har vært jevn i syv år. Underveis har jeg hatt ørsmå håp om at det vil forsvinne til slutt. Men det skjer ikke.» (Aarnes & Veiåker Johansen, 2018) Pedersen var ikke alene om å motta hatefulle og diskriminerende ytringer, samt drapstrusler etter 22. juli hendelsen. Og – de er ikke alene i den vanlige hverdagen.

Minoritetsgrupper er dessverre særdeles utsatt for å motta hatefulle og diskriminerende ytringer. For eksempel har 43 % av ikke-heterofile opplevd diskriminering det siste året, og antall politianmeldelser på bakgrunn av hatmotiv som følge av rase og etnisk tilhørighet troner høyt blant anmeldelsene (Bufdir.no, 2021). Det finnes lite forskning som avdekker det faktiske omfanget av hatkriminalitet og diskriminering, og mørketallene anslås til å være store. I politiets innbyggerundersøkelse fra 2019, svarte 21 % av dem som oppga at de hadde vært utsatt for hatkriminalitet at de hadde anmeldt forholdet (Bufdir.no, 2021). Dette tilsier at mørketallene dessverre er svært store, og det er tydelig at dette er et problem som det må tas kraftigere tak i. Statistikken viser at vi har hatt en stigende trend i antall politianmeldelser på bakgrunn av hatmotiv fra 2012–2019 (Bufdir.no, 2021). Er dette fordi vi blir flinkere til å anmelde slike hendelser, eller har antallet hatefulle ytringer rett og slett økt?

Den økte bruken og tilgjengeligheten av nettverk og sosiale medier har medført at det nå er lettere enn noen gang tidligere å ytre sine meninger i offentligheten, både på godt og vondt. På én side kan det diskuteres om denne utviklingen har vært med på å demokratisere offentligheten, noe som er en positiv følge. På den andre siden har den gjort det enklere og raskere å spre hets, trusler, hatefulle ytringer og ekstreme tanker og holdninger til et større publikum enn tidligere. Ytringsfriheten er en av våre største og muligens viktigste friheter, og et essensielt element i demokratiet. Det er viktig at vi får uttrykke oss om det vi mener og ønsker å si noe om uten en stor grad av selvpålagt sensur, men ett sted må grensen gå. Akkurat hvor det skal være er vanskelig å besvare, men eksemplene tatt frem her mener jeg er langt over denne grensen. Burde grensen gå mellom å angripe person eller å angripe sak?

Kommentarer til denne saken